Alle innleggene

DATASPILL OG VOLD:

Kommentar til: http://arnek.wordpress.com/2008/04/25/sosiale-effekter-av-dataspill/

Jeg har lenge spillt dataspill og mener at om dataspill er bra eller dårlig for barn kommer ann på mange variabler. For å nevne noen: Foreldrenes engasjement, barnas forståelse av hva de egentlig ser og tar del i, barnas forståelse av rett og galt og en forståelse av forskjellen mellom virkelighet og fiksjon.

Verden er ikke alltid et hyggelig og koselig sted. Mange triste og vonde ting skjer. Det å ikke la et barn i det minste få se at det skjer slike ting i verden vil, etter min mening, antageligvis gjøre mer skade en gavn, spesielt hvis de blir konfontrert med all volden som forekommer hver dag i verden så fort de er gamle nok. Jeg mener ikke at man skal 100 prosent «desensitivisere» barna, men heller gjøre dem oppmmerksome på at vonde ting skjer her i verden.

Det er fordeler med alle typer spil, fra de mer barnevennlige lærespillene til FPS-spill. FPS-spillene øker hånd til øye koordninasjonen og reaksjonenstiden, men også evnen til å telle grupper og objekter raskere. Det kan også hjelpe for å bedre kunne holde øye med bevegene objekter (nyttig i f.eks trafikken) eller navigere i komplekse omgivelser (f.eks kjøpesentere). Selvfølgelig kan det argumenteres begge veier, men disse to eksemplene er ikke de eneste egenskapene man kan bedre ved å spille FPS-spill.

Det er min mening at barn som spiller voldelige spill og senere utvikler en voldelig natur i real life, ikke bør bekymre seg så mye for de voldelige spillene som f.eks følelsemessige/mentale problemer eller neglisjerenede foreldere som gir dem voldelige spill uten å forklare forskjellen på fiksjon og virkeligehet eller lære dem om moral. I mine øyne har voldelige spill liten eller ingen medvirkende faktor til en voldelige atferd, men det er heller større problemer som ligger bak.

TWITTER:

Twitter er en tjeneste som lar brukerene sendte oppdateringer på hva de driver med eller tenker osv. til twitter websiden via sms, IM eller lignende. Oppdateringene lagres på profilsiden til brukerene og sendes videre til de som abonnerer på dem. Disse oppdateringene blir sendt over mail, sms osv.

Hendelsen på SXSW-konferansen, hvor twitterbrukere klagde til hverandre over hvor dårlig intervjuet ble gjennomført, kan på sees som en konsekvens av web 2.0. Med web 2.0 er brukerene vant til å kunne styre innholdet selv, og hvis de er misfornøyde med noe så forventer de å kunne si ifra. Deltagerene på SXSW-konferansen er typiske brukere av web 2.0 teknologien, og det er derfor naturlig at de bringer den mentaliteten som råder på internett med seg når de møter mange likesinnede. De er vant til å si fra om de syntes noe er dårlig (og det ofte på en ikke spesielt hyggelig måte), og det var nettopp det de gjorde her. De eventuelle mediepolitiske konsekvensene av dette intervjuet blir nok at de som er ansvarlig for et slikt arrangement legger til rette for at tilhørerene kan komme med tilbakemeldinger underveis, og at disse blir tatt til etterretning. Et alternativ er at arrangørene også benytter seg av eksitsterende tjenester, som f.eks twitter, for å kunne se hva tilhørene mener og kan rette seg etter dette fortløpende.

Dette kan forandre hvordan vi oppfører oss når vi ser på TV og er på konferanser ved at vi blir mer krevende og forventer at vår mening blir hørt der og da. Samtidig er det til en stor grad anonymt, noe som gjør at man nok blir litt hardere i sine uttalelser enn man ville vært hvis man snakket ansikt til ansikt med noen.

KOMMENTAR TIL OPPVEKST I DET DIGITALE SAMFUNNET:

Kommentar til: http://arnek.wordpress.com/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/

Kapittel 1.

Syntes dette kanskje ble litt langt om hvordan det var med telefonen før i tiden, ett par underfundige historiske fakta inne i teksten ville kanskje gjort starten mer interessant. Videre er det en veldig fin overgang til hva artikkelen skal handle om, jeg liker spesielt godt hvordan det siste avsnittet godt og veldig presist beskriver hvordan det å få og ha kunnskap har forandret seg siden den gang.

Kapittel 2.

Dette er et veldig bra kapittel som får en til i tenke. Det eneste jeg kan utsette på det er jeg savner litt konkrete tall når det er snakk om f.eks «De fleste framstår som lite kompetente til å kunne gjennomføre de påkrevde endringene i praksis» og «Og de fleste av skolelederne har heller ikke kunnskap om hvordan slike endringsprosesser bør drives fram for at de involverte skal oppnå nødvendig forståelse».

Kapittel 3.

Likte formuleringen «Ikke alt de gjør fortoner seg som like smart, sett fra foreldregenerasjonens perspektiv, så den siden har kanskje ikke endret seg så mye fra den gang disse også var unge.». Den får frem at selv om det er store forandringer så er det fortsatt likheter mellom denne tidens ungdom og tidligere tiders.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen når du beskriver forskjellen på hvordan en digital immigrant og en innfødt vil forholde seg til bruksanvisningen før de prøver å bruke en ny «dings».

Kapittel 4.

Jeg finner det svært oppsiktsvekkende at kun omlag halvparten av lærerene visste hva en wiki var. Det var ikke så overaskende at de færreste lærere bruker chat/MSN, men jeg syntes det er negativt at svært mange av de gir uttrykk for at de ikke er intressert i å kommunisere med elevene på denne måten. Dette er en måte elevene kommuniserer med hverandre, så hvorfor skal ikke læreren være med på det?

Jeg har også utallige minner om lærere som må ha hjelp av elevene til å få videospilleren til å fungere.

Veldig interessant å lese om hvordan immigrantene og de innfødte behandler informasjon på skjermen forskjellig. Jeg kjenner til flere eksempler på digitale immigranter som gir opp å lære seg å bruke data fordi de innfødte som skal lære dem går for fort frem på skjermen.

Kapittel 5.

Dette kapittelet får oss til å forstå at den digitale utviklingen vi har sett de siste tiårene kun er starten og man kan lure på hvordan man skal styre dette, hvis man i det hele tatt vil styre det.

Radiohead virker åpenbart som om de vil gå med strømmen, selv om managerne mente at det å legge ut musikksamlingen på nettet kun var for å øke salget av de fysiske CD’ene http://www.ft.com/cms/s/0a9c779a-7797-11dc-9de8-0000779fd2ac,Authorised=false.html?_i_location

Kapittel 6.

Interessant at du mener at skolen ikke nødvendigvis trenger mer penger, men en holdningsendring. Jeg er ikke på noen måte uenig, men det er bare uvant å høre noen si at det å gi mer penger til skolen ikke vil fikse alle problemer. Det er viktig å kunne la elevene bruke de ressurser de har tilgang og kjennskap til, som f.eks internett. Det som jeg tror er det sentrale spørsmålet, som du selv nevner, er om læreren tør å gjennomføre det. Ved å gjennomføre en slik endring som det er snakk om så vil læreren til en viss grad bli satt på sidelinjen og mister mye av sin makt og innflytelse.

SOSIALE NETTVERKSTJENESTER:

Virtual Friendship and the New Narcissism av Christine Rosen er en artikkel som gir en veldig fin oversikt over utviklingen av sosiale nettverk.

http://www.thenewatlantis.com/publications/virtual-friendship-and-the-new-narcissism

Noe som er veldig interessant i artikkelen er en sammenligning mellom portretter som rike mennesker fikk malt av seg før og profiler på sosiale nettverk. I portrettene ble den som ble malt fremstilt på den måten han eller hun ønsket. Det samme gjelder profiler på sosiale nettverk hvor brukeren kan skrive inn sine favoritter av bøker, TV-serier, sitater, filmer og osv. Brukerene kan også velge hvilke bilder av seg selv de vil legge ut. Tradisjonen med at man fikk sitt portrett malt, for å kunne fremstille seg selv på en spesiell måte, har blitt erstattet av at man lager en profil som gjør det samme.

Christine Rosen setter i artikkelen ett spørsmålstegn på hva venner er på sosiale nettverk. Hun mener det er noe helt annet en venner i det ekte livet, og trekker frem eksempler på fiksjonelle karakterer som har masse venner. Andre eksempler er politikere som har mange titalls tusener av venner.

Videre sier hun at de som har flere tusen listet som venner antageligvis ikke ser på dem som venner i virkeligheten, men heller bekjente man har svake forbindelser til. Og det er slike bekjente sosiale nettverk passer best til, fordi man enkelt for tilgang til sladder og tilstanden osv til bekjente man ellers ikke ville hatt kontakt med.

Christine Rosen stiller spørsmål om hvorfor mange legger til så mange venner på sosiale nettverk. Artikkelen siterer en ung Facebookbruker som har over 800 venner «I always find the competitive spirit in me wanting to up the number». På MySpace kommer det frem ett surt smiletegn 😦 når man bare har én venn og siden er full av tomme avatarer som kan fylles opp med venner.

Artikkelen tar også opp spørsmålet om personvern og sosiale nettverk. En spørreundersøkelse som ble gjort viste at det har liten sammenheng mellom å være bekymret for personvernet og hva man offentliggjør på sosiale nettverk. Blant de som var mest bekymret for personvernet i spørreundersøkelsen – de som bekymret seg for «the scenario in which a stranger knew their schedule of classes and where they lived» – så var det 40 % som oppga timeplanen på Facebook, omtrent 22 % hadde adressen sin og nesten 16 % hadde begge deler.

PERSONVERN I FACEBOOK:

http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=188019

Denne artikkelen fra VG handler om et nytt annonsesystem på Facebook som sporer alt man kjøper på utvalgte eksterne sider og offentliggjør det til alle på vennelista gjennom «news-feed». Etter en kort stund ble Facebook nødt til å fjerne applikasjonen etter massivt motstand .

I et samfunn hvor teknologi og informasjon er i høysetet så må vi
av og til minne oss selv på at det er kostnader forbundet med
å ha begge deler. Og de som sitter inne med informasjon som
omhandler privatlivet til mennesker må vise ansvar hvis de velger
å dele den med andre, selv om det er «venner» av personen det
gjelder. Brukerne og lederne av Facebook står ovenfor slike
vanskeligheter. Facebookapplikasjonen Beacon kan kanskje virke harmløs, men reiser noen alvorlige spørsmål om hvor grensen ved privatlivets beskyttelse går. Den klassiske «De som ikke har gjort noe
galt har ingenting å frykte» gjelder nok ikke her. Et eksempel er
Sean Lane fra USA som hadde tenkt til å overaske kjæresten sin i
jula med å fri, men kjøpet av ringen på internett ble automatisk
annonsert på Facebook til alle venner, arbeidskolleger, klassekamerater
og ikke minst den utkårede
(http://www.washingtoncitypaper.com/blogs/citydesk/index.php/2007/11/30/facebook-ruined-christmas/).

Dette er bare ett av mange eksempler på at Facebook og teknologi generelt
bidrar til å bryte privatlivets fred. Dette bringer oss til «Big Brother»-
spørsmålet som vårt post-industrielle samfunn står ovenfor. Hvor mye
rettigheter har vi igjen hvis vi tillater at myndigeter, firmaer og andre
til å fjerne vårt personvern – noe som mange mener er selve fundamentet i
vår sivilisasjon. Dette er interessant i forhold til sos1011 faget med tanke på hvor skal man sette grenser for personvern i forhold til teknologi og hvem skal håndheve den? Skal lederne i samfunnet sette regler eller skal det bli opp til menneskene å kun støtte de bedriftene som respekter
personvernet til enkeltmennesket?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: